Verktøyene vi bruker når en samtale skal planlegges

I modulen Intervjuforberedelse starter vi nesten alltid med papir. Det kan høres gammeldags ut, men grunnen er praktisk: et ark tvinger deg til å velge. Du får ikke plass til alt, og det du skriver ned, må være det du faktisk trenger i rommet der samtalen skjer. Deltakerne våre får et arbeidsark med tre felt: hva vet jeg, hva vil jeg finne ut, og hva vil jeg helst ikke gå glipp av.

Jeg ser ofte at nybegynnere samler enorme mengder bakgrunnsstoff, men ikke vet hva de skal bruke det til. Arket gjør researchen målrettet. Når du har fylt ut de tre feltene, ser du raskt hvilke hull som gjenstår, og hvilke spørsmål som egentlig bare er nysgjerrighet uten retning. Det er en nyttig tilstand å være i dagen før du møter noen.

Spørsmålsplanen er kjernen i verktøykassen vår. Vi deler den i åpninger, hovedtema og avslutning, og vi ber deltakerne skrive hvert spørsmål på et eget indekskort. Kortene kan stokkes om underveis, og det er poenget. En samtale følger sjelden rekkefølgen du hadde tenkt, og da trenger du et kart du kan snu, ikke et manus du må lese fra.

Under øvelsene legger vi kortene i tre bunker: det jeg må ha svar på, det jeg gjerne vil ha, og det jeg stiller hvis tiden tillater det. Deltakerne merker at det gir ro. Når samtalen tar en uventet vei, vet du hvilke kort som kan legges bort uten tap, og hvilke du må finne en vei tilbake til.

• Én tanke per kort, ikke lange setninger
• Skriv åpne spørsmål som starter med hvordan eller hva
• Merk de tre viktigste med en farge

Før en samtale lager vi et enkelt kildekart. Midt på arket står personen du skal intervjue. Rundt henne tegner vi andre som kan bekrefte, utfylle eller motsi det hun kommer til å si: kolleger, dokumenter, tidligere omtaler, offentlige registre. Kartet er ikke ment å bli pent. Det skal vise hvor du har stått alene med én kilde, og hvor du har flere ben å stå på.

Henrik Vik, som underviser i research, bruker kartet i sine øvelser, og jeg låner det i forberedelsene. Et kart hjelper deg også å avgjøre rekkefølgen: ofte er det klokt å snakke med de rundt først, slik at du kommer til hovedpersonen med bedre spørsmål og færre antakelser.

Hva slags samtale er dette? Vi bruker tre spørsmål for å velge angrep. Hva er personen vant til å snakke om, og hva er hun ikke vant til? Hvor mye tid har vi, og hvor mye av den kan jeg bruke på å bli kjent? Hva trenger jeg for å kunne skrive teksten etterpå? Svarene avgjør om du åpner bredt og personlig, eller smalt og konkret.

En deltaker i høst skulle intervjue en pensjonert fergemann. Hun hadde forberedt faktaspørsmål om ruter og år, men etter de tre spørsmålene snudde hun planen og åpnet med en vanlig morgen om bord. Samtalen ble lengre, varmere og ga langt flere scener å skrive ut fra enn hun hadde regnet med.

Vi anbefaler å bruke både opptaker og notatbok, og vi forklarer hvorfor. Opptakeren sikrer at sitatene blir riktige, og den lar deg se på personen i stedet for å skrive. Notatboken tar det opptakeren ikke fanger: hva som ble sagt med blikket, hva som lå i pausen, hvilke ord du ville komme tilbake til. Du skriver korte stikkord, ikke setninger.

Test alltid utstyret før du reiser. Det virker banalt, men tapte opptak er blant de vanligste og mest unødvendige feilene vi ser i øvelsene. Be om samtykke til opptak i begynnelsen, si hvor lenge du regner med å holde på, og legg opptakeren der den ikke blir et tredje punkt i rommet.

• Sjekk batteri og lagringsplass kvelden før
• Ta en kort prøvesetning for lydnivå
• Skriv tidspunkt i notatene ved viktige svar

Det siste verktøyet er et kort tilbakeblikk, skrevet samme dag. Deltakerne svarer på fire linjer: hva overrasket meg, hva fikk jeg ikke svar på, hvilket sitat må jeg sjekke, og hva vil jeg spørre om i en oppfølging. Det tar ti minutter og sparer ofte flere timer senere, fordi viktige detaljer ikke rekker å blekne.

Ingrid Solheim bruker samme skjema i modulen om portrettskriving, og det henger naturlig sammen: forberedelsen og tilbakeblikket er to ender av samme tråd. Det du lærer i etterkant, former spørsmålsplanen du lager neste gang, og slik bygger du en egen praksis uten å trenge dyre hjelpemidler.