Marit sin første intervju: spørsmålsplanen som holdt samtalen oppe

Marit meldte seg på kurset i begynnelsen av høsten. Hun skulle intervjue en nabo som hadde drevet et lite snekkerverksted i førti år, og tekstene skulle ligge i et lokalt historielag. Hun var ikke journalist, men hadde skrevet mye for seg selv og ville gjøre dette ordentlig.

Da hun viste meg forberedelsene, var det en side med tjuefem spørsmål, skrevet i den rekkefølgen de falt henne inn. De var vennlige og ærlige, men mange kunne besvares med ja eller nei, og flere overlappet hverandre. Hun var redd for å stå uten noe å si, så hun hadde skrevet alt hun kom på.

Jeg sa at listen var et godt tegn: hun hadde nysgjerrighet nok til å fylle en side. Det som manglet, var en plan for hva samtalen skulle handle om og hvor den skulle begynne. Det arbeidet tok vi i tre trinn, og hvert trinn ga henne noe konkret å endre.

Første oppgave var å finne ut hva hun faktisk visste, og hva hun bare antok. Marit leste gamle avisutklipp som historielaget hadde i en mappe, så på noen bilder av verkstedet og snakket kort med en tidligere kunde. Hver opplysning skrev hun på ett kort, med et merke for om den kom fra et dokument, fra en person eller fra henne selv.

Dette gjorde to ting. Hun oppdaget at årstallet hun hadde i hodet for oppstarten ikke stemte med utklippene, og at hun hadde tatt for gitt at verkstedet alltid hadde ligget der det ligger nå. Begge deler ble spørsmål i stedet for påstander i teksten.

Hun fikk også en følelse av hva hun ikke trengte å spørre om. Det som sto svart på hvitt, kunne bekreftes raskt, og tiden i samtalen kunne brukes på det bare naboen kunne fortelle.

• Skill mellom fakta, påstand og din egen antakelse
• Noter hvor hver opplysning kommer fra
• La research gi deg spørsmål, ikke ferdige svar

Så gikk vi tilbake til listen. Marit sorterte spørsmålene i grupper, og det viste seg at de handlet om fem ting: hvordan han begynte, verkstedet som sted, et håndverk som endret seg, noen vanskelige år og hva han tenker i dag. Hvert tema fikk ett åpent hovedspørsmål og to eller tre mulige oppfølginger.

Resten strøk hun, og det var vanskeligere enn hun hadde trodd. Jeg ba henne bare beholde det hun var genuint nysgjerrig på. Spørsmål som var skrevet for å virke grundig, fikk gå.

Planen ble en halv side. Den fungerte som et kart, ikke som et manus: hun kunne gå fra tema til tema i den rekkefølgen samtalen ville, og likevel vite at hun kom innom alt som var viktig. Det ga henne ro til å lytte i stedet for å lete etter neste linje.

Vi snakket også om hvordan samtalen skulle begynne. Marit ville egentlig åpne med årstall og fakta fordi det føltes trygt. Men naboen var en mann som fortalte best når han fikk snakke om hendene sine og verktøyene, ikke om kronologi.

Hun valgte derfor å begynne med en gjenstand: hun ba ham ta frem det eldste høvelen sin og fortelle hva den hadde vært brukt til. Det var et lite og konkret angrep, og det åpnet for historier hun aldri ville fått ved å spørre om år.

Å velge angrep betyr å bestemme hvilken dør du går inn gjennom. Samme tema kan nås gjennom en person, et sted, en ting eller et vendepunkt, og valget påvirker tonen i hele samtalen. For Marit ble det tydelig at hun kjente kilden bedre enn hun trodde.

• Velg inngang etter hvordan kilden forteller best
• Start med noe du kan se eller ta på
• Spar de tunge temaene til det har bygget seg tillit

Marit fortalte meg etterpå at samtalen varte i nesten to timer og at hun brukte mindre enn halvparten av planen. Naboen tok seg selv videre fra høvelen til en vinter da verkstedet nesten ble lagt ned, og hun trengte bare å si «hva skjedde så?» noen ganger.

Hun hadde også tid til å legge merke til pauser. Ved ett tidspunkt ble han stille da hun spurte om en tidligere kollega. I stedet for å fylle stillheten, ventet hun, og han fortsatte med noe han ikke hadde tenkt å fortelle.

Det som sjokkerte henne mest, var hvor lite hun hadde behov for å se i notatene. Forberedelsen satt i kroppen, og planen lå på bordet som en trygghet hun nesten ikke brukte.

Tilfellet minner meg om at forberedelse ikke handler om å ha flest mulig spørsmål. Den handler om å vite hva du allerede har, hva du mangler og hvordan du vil møte personen på den andre siden av bordet.

Marits liste var ikke feil, den var bare ubearbeidet. Når research, temaer og angrep fikk hvert sitt trinn, ble den til en plan hun kunne stole på. Det samme gjelder for de fleste som kommer til kurset: de har mer med seg enn de tror.

Til dem som skal i gang i disse ukene, vil jeg si det jeg sa til henne: begynn med å skrive ned hva du tror du vet, og se hvor mye av det som holder.