Hva kildearbeid koster, og hva som styrer prisen

Når deltakerne spør meg hva kildearbeid koster, svarer jeg nesten alltid med timer. Et godt kildearbeid krever sjelden dyre verktøy. Det krever tid til å lete, lese, sammenligne og notere, og tid er den eneste posten som reelt vokser når saken blir større.

Mange undervurderer dette fordi de første kildene kommer raskt. En søkemotor gir deg ti treff på ti minutter, og det føles som fremdrift. Men det er de neste treffene som tar tid: å finne ut hvem som står bak en opplysning, hvor den kom fra første gang, og om noen har motsagt den.

Derfor starter jeg alltid med et overslag. Hvor mange påstander i teksten må kunne dokumenteres, og hvor lenge tar det å dokumentere én? Svaret blir et tall du kan sette ved siden av fristen din, og det er et mer ærlig utgangspunkt enn følelsen av at du er nesten ferdig.

Fire ting gjør research dyrere enn den ser ut til. Den første er antall påstander: en tekst med tretti sjekkbare opplysninger krever tre ganger så mye som en med ti. Den andre er hvor langt unna førstehåndskilden du starter. Jo flere ledd en opplysning har passert, desto lengre tid tar det å spore den tilbake.

Den tredje er kildenes tilgjengelighet. Et offentlig dokument kan du lese straks, mens en person som skal ringes tilbake, kan koste deg dager. Den fjerde er uenighet. Når to kilder sier ulikt, må du bruke tid på å finne ut hvorfor, og noen ganger ender du med å beskrive uenigheten i stedet for å avgjøre den.

Alle fire kan du anslå på forhånd hvis du går gjennom utkastet linje for linje før du begynner å lete.

• Antall opplysninger som må dokumenteres
• Avstand til førstehåndskilden
• Kilder som svarer sakte eller ikke i det hele tatt
• Motstridende opplysninger som må avklares

I modulen vår om kildearbeid øver vi på å sortere hver setning i tre bunker: fakta du kan dokumentere, påstander noen har fremsatt, og tolkninger som er din egen eller andres vurdering. Sorteringen virker enkel, men den tar lengre tid enn du tror, fordi mange setninger blander alle tre.

Tenk på en setning som sier at et tiltak har gjort bydelen tryggere. Selve tiltaket er et faktum, tryggheten er en opplevelse noen har rapportert, og at det ene skyldes det andre er en tolkning. Å skille dem betyr at du må finne ut hva hver del hviler på.

Denne tiden er godt brukt, for det er her de fleste feil oppstår. Regn derfor inn en egen post for sortering i overslaget ditt, ikke bare for selve letingen.

Mange sparer tid ved å hoppe over notatene underveis og tenker at de husker hvor ting kom fra. Det er en dårlig handel. Uten notert kilde, dato og nøyaktig ordlyd må du gjøre jobben om igjen når redaktøren, en kollega eller du selv spør hvor opplysningen kom fra.

Jeg anbefaler et enkelt skjema med tre kolonner: opplysningen, hvor du fant den, og hvor sikker du er. Det tar et halvt minutt per opplysning å fylle ut, og det sparer deg for mye mer ved sluttkontrollen.

Dokumentasjonen er også det som lar deg rette en feil raskt hvis den først har sluppet gjennom. Du kan gå rett til kilden i stedet for å lete på nytt. Slik gjør et ryddig notatark research billigere over tid, selv om det koster litt hver gang.

• Opplysning, kilde og dato i samme rad
• Direkte sitater skrives ordrett, aldri fra hukommelsen
• Marker hva du har sjekket selv og hva du har overtatt

Begynn med å telle påstandene i utkastet ditt. Gi hver av dem et grovt anslag: ti minutter for noe i et åpent register, en time for noe som krever en samtale, en halv dag for noe som krever at en tredjepart svarer. Summen gir deg et tall, og tallet er sjelden lavt.

Sett så en grense for hva som er viktig nok til å bruke tid på. Opplysninger som bærer hele saken fortjener full dokumentasjon, mens bakgrunnsdetaljer kan nøyes med færre kilder eller utelates om du ikke får bekreftet dem.

Hvis rammen ikke holder, har du to ærlige valg: kutte omfanget av teksten eller utsette fristen. Det tredje valget, å publisere noe du ikke har fått dokumentert, er det som egentlig blir dyrest, fordi regningen kommer senere og hos andre enn deg.

Research kan ikke gjøres ferdig i absolutt forstand, så du trenger et kriterium for når du har nok. Mitt er enkelt: hver bærende påstand har minst én kilde jeg har vurdert selv, og de mest omstridte har to uavhengige. Når det er oppfylt, bruker jeg ikke mer tid på dem.

Det betyr ikke at alt er sikkert. Det betyr at du vet hva du har og ikke har, og at teksten kan si det ærlig. En formulering som at opplysningen stammer fra én kilde som ikke lot seg bekrefte, er langt bedre enn en usikker påstand presentert som fakta.

Slik avgrenset blir kildearbeidet noe du kan planlegge, anslå og forsvare, og ikke en uendelig oppgave som spiser hele fristen din.

• Minst én vurdert kilde per bærende påstand
• To uavhengige kilder der påstanden er omstridt
• Si åpent fra om det som ikke lot seg bekrefte