Spørsmålsplan: hva ordet betyr og hvordan du bygger en

I redaksjonelt arbeid hører du ordet spørsmålsplan ofte, og mange tror det betyr en ferdig liste med spørsmål i riktig rekkefølge. Slik bruker jeg ikke begrepet, og slik lærer vi det heller ikke bort på kurset. En spørsmålsplan er et arbeidsdokument som viser hva du vil finne ut, hvilke temaer samtalen skal innom, og hva du trenger å ha med deg når den er over.

Forskjellen er viktig fordi en liste lett blir en tvangstrøye. Hvis du holder deg til punkt for punkt, hører du ikke lenger etter hva den andre sier. Planen skal derimot gi deg trygghet nok til å slippe papiret når samtalen tar en retning du ikke hadde regnet med.

Tenk på den som et kart over et område du skal gå gjennom. Kartet forteller hvor veiene går og hvor det er verdt å stoppe, men det bestemmer ikke hvert eneste skritt. Du kan ta en omvei, så lenge du vet hvor du er og hvor du skal.

Begynn med å skrive ned hva intervjuet skal gi deg. Én setning er nok: hva skal leseren forstå etter å ha lest teksten? Fra den setningen trekker du ut tre til fem temaer. Under hvert tema skriver du bare det du faktisk lurer på, ikke det du tror en intervjuer bør spørre om.

Først da formulerer du noen få spørsmål per tema. Åpne spørsmål, som begynner med hvordan eller hva som skjedde, gir mer enn spørsmål som kan besvares med ja eller nei. Hold dem korte. Et spørsmål på to linjer er som regel to spørsmål i ett, og den som svarer velger gjerne den enkleste delen.

Merk gjerne ett eller to spørsmål per tema som de viktigste. Går tiden ut, vet du hva som ikke kan droppes. Resten er reserver som du bruker hvis samtalen stopper opp.

• Skriv først hva leseren skal sitte igjen med
• Velg tre til fem temaer, ikke femten
• Formuler åpne og korte spørsmål
• Merk de spørsmålene du ikke vil gå glipp av

En spørsmålsplan er bare så god som det du vet fra før. Les det som allerede er skrevet om personen eller saken, se etter årstall, titler og navn, og noter hva som er dokumentert og hva som er påstand. Da slipper du å bruke tiden på spørsmål hvor svaret ligger åpent, og kan heller be om det som ikke står noe sted.

Samtidig skal du ikke vise alt du har lest. Å åpne med en lang oppsummering får kilden til å lene seg tilbake og bekrefte. Behold bakgrunnen for deg selv, og bruk den til å oppdage når noe ikke stemmer eller når et svar er nytt.

Skriv også ned det du er usikker på. Disse hullene er ofte de beste utgangspunktene for spørsmål, fordi de handler om noe du oppriktig vil forstå.

Angrep er et gammelt ord fra faget og betyr hvilken måte du går inn i samtalen på. Skal du starte varmt, med noe personlig og lett å svare på, eller direkte på sakens kjerne? Det riktige valget avhenger av kilden. Noen trenger litt tid til å bli komfortable, andre har bare ti minutter og vil rett på sak.

Tenk også på hvem du snakker med. En person som aldri har vært intervjuet før, trenger en rolig start og en forklaring på hva samtalen skal brukes til. Et vant talerør svarer ofte med ferdige formuleringer, og da kan et konkret spørsmål om en bestemt situasjon bryte mønsteret.

Skriv angrepet øverst i planen, med to eller tre ord. Det minner deg om tonen du valgte, også når tankene dine er et annet sted.

• Varm start for kilder som ikke er vant til mikrofon
• Direkte start når tiden er knapp
• Konkret situasjon for de som svarer på autopilot

Legg de enkle temaene først og de vanskelige i midten, ikke helt til slutt. Da har kilden fått varmet seg opp, men du har fortsatt tid hvis svarene blir lange. Spar siste del til et åpent spørsmål, for eksempel om det er noe du burde ha spurt om. Det gir ofte det beste sitatet.

Regn med at halvparten av planen ikke blir brukt. Det er ikke en svakhet, men et tegn på at du fulgte samtalen. Sett av tid til pauser, og la stillheten stå noen sekunder. Den som får rom, utdyper ofte det du hadde tenkt å spørre om.

Avtal også hvordan du tar opp, og si fra om det. Tekniske detaljer hører med til forberedelsen, siden en død opptaker midt i en viktig samtale ikke kan bøtes på med en bedre plan.

Legg planen ved siden av notatene når samtalen er over. Hvilke spørsmål ga svar du ikke kunne ha forutsett? Hvilke ble aldri stilt, og hvorfor? Svarene sier noe om hvor godt du kjente saken på forhånd, og de gjør neste plan bedre.

Jeg ber deltakerne om å skrive tre linjer etter hvert intervju: ett spørsmål som fungerte, ett som ikke gjorde det, og ett de skulle ønske de hadde stilt. Det tar fem minutter og bygger en vane som betyr mer enn noen mal.

Gjør dette ærlig, uten å dømme deg selv. En spørsmålsplan er et verktøy som blir skarpere for hver bruk, og det er først når du ser tilbake på den at du lærer hva den er til for.

• Hvilket spørsmål fungerte best, og hvorfor
• Hva ble aldri stilt
• Hva ville du spurt om neste gang