Hva gjør du når intervjuobjektet bare svarer ja og nei?

Når deltakerne på kurset stiller ett spørsmål oftere enn alle andre, lyder det omtrent slik: hva gjør jeg når den jeg intervjuer bare svarer ja eller nei, og samtalen dør etter tre minutter? Jeg er Henrik, og jeg har hørt varianter av dette ved nesten hver øvelse vi har gjennomført. Det er et godt spørsmål, fordi det avslører noe viktig: de fleste tror problemet ligger hos den som svarer, mens det ofte ligger i hvordan spørsmålet er bygget.

Korte svar er sjelden uvilje. Ofte er personen usikker på hva du egentlig vil ha, redd for å si for mye eller rett og slett ikke vant til å fortelle om seg selv. I disse høstukene, når mange tar fatt på lengre tekster etter sommeren, ser jeg det samme mønsteret hos nybegynnere og erfarne skribenter. Svaret på spørsmålet er derfor ikke ett triks, men en liten verktøykasse som vi går gjennom her.

Et spørsmål som begynner med «er du» eller «har du» inviterer til ja eller nei. Skriv om det til «fortell meg om», «hvordan gikk det til at» eller «hva var det første du la merke til». Forskjellen virker liten på papiret, men i samtalen åpner den for en hel fortelling i stedet for ett ord. Gå gjennom spørsmålsplanen din før intervjuet og marker hvert spørsmål som kan besvares med ett ord.

Samtidig finnes det en fallgruve i å overdrive. Veldig vide spørsmål, som «fortell om livet ditt», gjør mange tause, fordi de ikke vet hvor de skal begynne. Det beste er et åpent spørsmål med en konkret hake: en dag, en gjenstand, et møte. Be om en bestemt situasjon, så kommer detaljene av seg selv, og detaljene er det portrettet og reportasjen senere lever av.

• Bytt «er du» og «har du» med «fortell om» og «hvordan
• Knytt det åpne spørsmålet til en konkret dag eller gjenstand
• Marker lukkede spørsmål i planen og skriv dem om på forhånd

Den vanligste feilen etter et kort svar er å fylle pausen selv. Du føler ubehaget, og du stiller et nytt spørsmål, eller du foreslår et svar. Prøv i stedet å telle stille til fem. Mange begynner å snakke igjen akkurat når du tror samtalen er over, og det som kommer da, er ofte det mest ærlige i hele intervjuet.

I øvelsene våre spiller deltakerne inn korte samtaler og lytter til dem etterpå. Nesten alle blir overrasket over hvor raskt de selv avbryter. Hold blikket, nikk lett og la notatboken fortelle at du skriver. Stillhet er ikke en pause i intervjuet, den er en del av det. Det krever øvelse, og det er nettopp derfor vi trener på det mer enn én gang.

Det beste oppfølgingsspørsmålet er sjelden forberedt. Det bygger på et ord eller en detalj personen nettopp har sagt: «du sa at det var rart, hva mener du med rart?» Å gjenta et nøkkelord med spørrende tonefall kan være nok. Det viser at du har hørt etter, og det gir personen lov til å utdype uten å føle seg forhørt.

Skriv gjerne ned stikkord underveis, ikke hele setninger. Stikkordene lar deg komme tilbake til noe som ble sagt for ti minutter siden, slik at du kan si «tidligere nevnte du». Det gjør samtalen sammenhengende og viser respekt for det personen har gitt deg. Når du lytter slik, blir korte svar sjeldnere, fordi den du snakker med merker at det de sier, faktisk blir brukt.

• Plukk opp ett ord eller én detalj og be om mer
• Skriv stikkord, ikke setninger, så du kan gå tilbake senere

Noen ganger er ja eller nei et forsvar. Temaet er smertefullt, eller personen frykter hvordan det blir gjengitt. Da hjelper det ikke å presse. Si åpent hva du skal bruke samtalen til, hvordan sitater blir gjengitt, og at personen kan si fra om noe skal utelates. Respekt for kilder er ikke pynt, det er forutsetningen for at noen i det hele tatt snakker ærlig.

Du kan også bytte spor. Gå fra det vanskelige til noe praktisk, som hvordan en vanlig dag ser ut, og kom tilbake senere. Et spørsmål som gjentas rolig i nye ord, er noe annet enn et spørsmål som presses fram. Hvis personen fortsatt ikke vil svare, er det et svar også, og du må kunne la det stå i stedet for å tolke det inn i teksten.

Ta én side med dine egne spørsmål og skriv om alle som kan besvares med ett ord. Les dem høyt for en venn og be vedkommende svare så kort som mulig. Der samtalen stopper, er spørsmålet for lukket. Gjør dette to eller tre ganger, og du vil merke at planen din endrer karakter.

Ta så opp en kort samtale, helst med samtykke fra den du snakker med, og tell hvor mange ganger du avbrøt en pause. Mål ikke deg selv hardt, bare legg merke til mønsteret. Etter noen runder blir det vanlig å vente, å følge opp med et enkelt «hvordan da», og å stole på at stillhet er en arbeidsmetode. Slik bygger vi intervjuteknikken i kurset: små øvelser, gjentatt, med ærlig tilbakemelding.

• Les spørsmålene høyt og la en venn svare så kort som mulig
• Ta opp en samtale og tell avbrutte pauser
• Gjenta øvelsen noen ganger før et ekte intervju