Når kilden angrer: spørsmål om samtykke og sitater etter intervjuet

Det mest stilte spørsmålet i modulen om ansvarlig publisering lyder omtrent slik: «Intervjuet er ferdig, kilden har sagt ja, men nå er hun usikker. Må jeg gjøre noe?» Svaret er sjelden et rent ja eller nei. Det avhenger av hva som ble avtalt, hva som er sagt, og hvor stor skade en publisering kan gjøre for den som har snakket.

Som instruktør møter jeg dette spørsmålet hver høst, når mange deltakere har gjort sine første intervjuer og begynner å skrive. De fleste tenker at samtykke er et øyeblikk, et ja i begynnelsen av samtalen. I praksis er det en prosess som varer helt til teksten er publisert, og noen ganger lenger.

I denne artikkelen går jeg gjennom de vanligste variantene av spørsmålet, og hva jeg selv ville gjort i hver av dem. Det er ikke juridiske råd, men en arbeidsmåte som har fungert i undervisningen.

Et muntlig ja før opptaket startet dekker det kilden forsto at hun sa ja til. Hvis du presenterte det som en kort samtale til en lokal tekst, og teksten ender som et langt portrett med bilder, er det ikke sikkert at ja-et rekker så langt. Derfor starter jeg alltid med å si høyt hva intervjuet skal brukes til, hvor det skal stå, og omtrent når.

Det hjelper også å skille mellom å bli sitert og å bli beskrevet. Mange godtar førstnevnte uten å tenke på at du også gjengir hvordan de så ut, hva de gjorde med hendene og hva som skjedde i rommet. Si fra om at du vil bruke slike observasjoner. Det tar ti sekunder og sparer deg for en vanskelig telefon senere.

Skriv gjerne ned avtalen i en kort melding etter samtalen, slik at begge har det samme å forholde seg til.

• Si hva teksten skal brukes til før opptaket starter
• Nevn at du også beskriver scener og omgivelser
• Bekreft avtalen skriftlig i en kort melding

Dette skjer oftere enn man tror, og som regel av gode grunner. Noen har sagt noe i affekt, andre har kommet på at en arbeidsgiver eller et familiemedlem kan kjenne seg igjen. Min tommelfingerregel er å lytte først og vurdere etterpå, uten å love noe i samtalen.

Spør hva som bekymrer henne. Ofte er det ikke selve sitatet, men sammenhengen det står i, eller en detalj som røper mer enn hun hadde tenkt. Da kan løsningen være å la sitatet stå, men fjerne en identifiserbar opplysning rundt det. Noen ganger er det riktig å stryke.

Hvis sitatet er sentralt for saken og dreier seg om noe av allmenn interesse, kan du ha grunn til å beholde det. Da er det viktig å være ærlig overfor kilden om at du gjør en vurdering, og å forklare den rolig. Redaktøren, eller i vårt øvingsopplegg instruktøren, bør kunne se på avveiningen sammen med deg.

Talespråk ser rart ut på trykk. Vi sier «ehm», avbryter oss selv og bytter tema midt i setningen. Å rydde litt er vanlig og greit, men grensen går ved meningen. Du kan fjerne fyllord og rette åpenbare versprekere. Du kan ikke flytte et ord slik at en setning får et annet innhold.

Jeg ber deltakerne holde to versjoner: den rå transkripsjonen og den redigerte. Hvis kilden senere sier «så sa jeg ikke», kan du gå tilbake til opptaket og se nøyaktig hva som ble sagt. Det beskytter både henne og deg.

Et sitat som settes sammen av to forskjellige deler av samtalen, bør ikke presenteres som én sammenhengende setning. Del det i to, eller omskriv det som referat. Lesere stoler på anførselstegn, og den tilliten er verdt å ta vare på.

• Behold alltid originalopptaket og transkripsjonen
• Fjern fyllord, ikke mening
• Sett aldri sammen to utsagn til ett sitat

Noen kilder bærer mer risiko enn andre: de som snakker om sykdom, familiekonflikt, arbeidsforhold eller erfaringer der andre kan bli rammet. Her holder det ikke at personen sa ja. Du må vurdere om hun har oversikt over hva en publisering kan føre til, også om to år, når teksten fortsatt ligger tilgjengelig.

I slike tilfeller foreslår jeg at du viser henne de delene som gjelder henne før publisering, ikke for å la henne omskrive teksten, men for å fange opp faktafeil og uforutsette konsekvenser. Du bestemmer fortsatt innholdet selv.

Vurder også anonymisering som et ekte alternativ, ikke bare å bytte navn. Alder, yrke, bosted og enkeltdetaljer kan avsløre en person raskt i et lite miljø. Gå gjennom teksten og spør: hvem i hennes liv vil gjenkjenne dette?

Selv med god forberedelse oppstår feil. Et navn staves galt, et årstall stemmer ikke, en uttalelse blir misforstått. Hvordan du håndterer det sier mer om deg enn selve feilen. Rett raskt, merk tydelig at teksten er endret, og si fra til den det gjelder.

Å stille opp stille og endre teksten uten å si noe er sjelden en god idé, særlig hvis feilen var av betydning. En kort rettelse nederst i teksten, med hva som ble endret, gir leseren en grunn til å stole på neste tekst.

Hvis en kilde senere ber om at hele teksten tas ned, tar du det alvorlig, men det er ikke automatisk at du må etterkomme. Vurder hva som står på spill, hva som ble avtalt, og snakk med noen du stoler på før du svarer.

• Rett raskt og merk tydelig hva som er endret
• Informer kilden som er berørt
• Vurder ønsker om fjerning mot det som ble avtalt