Slik bygger vi en reportasje med bilder, tekster og layout

Når jeg tar fatt på en reportasje, skriver jeg ikke først og leter etter bilder etterpå. Jeg legger en enkel skisse på bordet allerede etter første samtale med kilden: hva er historien, og hva er det leseren trenger å se for å tro på den? Skissen er ikke noe fint dokument, bare et ark med fem eller seks ruter og noen stikkord.

Hver rute får en jobb. Én viser stedet, én viser personen i arbeid, én viser en detalj som bærer stemningen. Når jobben er klar, vet fotografen hva som må fanges, og jeg vet hvilke scener teksten ikke trenger å beskrive. Det sparer ord og gir leseren noe å hvile blikket på mellom avsnittene.

Denne måten å jobbe på er også en øvelse i kurset. Deltakerne lager sin egen skisse før de skriver et eneste avsnitt, og de merker raskt at teksten blir strammere når bildene har fått sin egen oppgave.

• Én rute per bilde, med en klar oppgave
• Skissen lages etter første samtale
• Stikkord er nok, ingen pen tegning

Etter en fotooppdrag sitter jeg gjerne med flere titalls bilder. Første runde går fort: jeg ser på alt uten å tenke på layout, og stryker alt som er uskarpt, gjentar seg eller bare ser pent ut uten å fortelle noe. Det som er igjen, sorterer jeg etter hva bildet gjør i historien.

Andre runde er tregere. Jeg legger bildene i den rekkefølgen leseren skal møte dem og spør meg selv om et menneske som bare blar gjennom sidene, kan forstå hovedlinjen. Hvis ikke, mangler serien et ledd, og da tar jeg det opp med fotografen, eller jeg endrer teksten slik at den fyller hullet.

Jeg lar også ett bilde få mer plass enn de andre. Et åpningsbilde som dominerer, gir sidene en rytme, og leseren forstår hvor hun skal begynne. Når alle bildene er like store, forsvinner den rytmen.

• Første runde: stryk det uskarpe og det gjentatte
• Andre runde: legg dem i leserens rekkefølge
• La ett bilde bære åpningen

Bildeteksten er den delen av en reportasje som leses først. Mange leser den før de leser noe annet, og noen leser ingenting annet. Derfor skriver jeg den som en liten tekst med eget ansvar, ikke som en merkelapp som gjentar det bildet allerede viser.

En god bildetekst sier hvem, hvor og hva, men legger også til noe som ikke er synlig: hva personen sa i øyeblikket, hva som skjedde rett før, eller hvorfor akkurat denne detaljen betyr noe. Jeg skriver den i presens når bildet viser en handling, og holder den kort nok til at den leses i ett drag.

Navn, titler og stedsnavn sjekker jeg mot notatene mine hver gang. En feilstavet bildetekst svekker hele reportasjen, og den rettes ikke like lett som en brødtekst, fordi ingen leser den to ganger.

• Si noe bildet ikke viser selv
• Presens for handling, ett drag å lese
• Sjekk navn og titler mot notatene

Jeg tegner aldri layout for å få det til å se bra ut. Jeg tegner for å styre hvor blikket går. Ingressen, første bilde og tittelen må kunne leses som én enhet, og de må sitte der øyet naturlig lander når en side åpnes.

Luft er et av de viktigste virkemidlene. Når jeg har en tung passasje, som et krevende intervjuutdrag, gir jeg den god plass og lar bildet ved siden av være rolig. Når teksten er lett og scenisk, kan bildene komme tettere og være mer livlige. Layouten følger tempoet i teksten.

Jeg er også tydelig på ett prinsipp: layouten skal aldri skjule noe. Utdragsstreker, farger og bildebeskjæringer må ikke gjøre at en sitert uttalelse får en annen betydning enn den hadde i samtalen.

• Tittel, ingress og åpningsbilde som én enhet
• Luft rundt tunge passasjer
• Beskjæring må ikke endre betydning

Før en reportasje går videre, går jeg gjennom den med tre spørsmål. Passer bildene til det teksten påstår? Står bildetekstene i samsvar med brødteksten? Og har alle som vises tydelig, sagt ja til at bildet brukes på denne måten?

Samtykke er ikke noe jeg tar på slutten. Jeg avklarer det med kilden da bildene ble tatt, og jeg tar det opp igjen hvis bruken endrer seg. Barn og sårbare personer får en egen vurdering, og noen ganger velger vi bort et godt bilde fordi det koster mer enn det smaker.

Til slutt leser jeg alt høyt, side for side. Feil som øyet hopper over, hører man. Det er en enkel vane, og den tar ti minutter, men den har reddet mange sider fra små og unødvendige misforståelser.

• Passer bildene til påstandene i teksten?
• Samtykke avklares ved opptaket
• Les alt høyt, side for side

I modulen om visuell historiefortelling jobber deltakerne med sitt eget stoff, helst en liten reportasje de allerede har på gang. Vi går gjennom skisse, bildevalg, bildetekster og layout i den rekkefølgen jeg har beskrevet her, og Marte Dahle følger opp utkastene underveis.

Målet er ikke å gjøre noen til fotograf eller grafiker. Målet er at du kan planlegge en reportasje som en helhet, snakke fornuftig med de som lager bildene, og vurdere om en side holder det den lover.

Mange sier etterpå at de leser aviser og magasiner annerledes. De ser hvor blikket føres, hvilke valg som er gjort, og hvilke som ikke er det. Den leseren er også en bedre skribent.