Lytte eller planlegge: hva bærer et intervju best?

Når jeg underviser i intervjuteknikk, ser jeg stort sett to typer deltakere. Den første møter opp med en ferdig liste på femten spørsmål og går gjennom den fra topp til bunn. Den andre har bare et par stikkord og lar samtalen finne retningen selv. Begge har gode grunner, og begge kan lykkes, men de feiler på ulike måter.

I denne artikkelen setter jeg dem opp mot hverandre: det strengt planlagte intervjuet og det lyttende intervjuet. Jeg ser på hva hver av dem gir, hva de koster, og hvilken jeg vil anbefale for de fleste som øver seg. Her handler det om selve samtalen, om å lytte, følge opp og tåle pauser, ikke om research i forkant.

Det finnes ingen fasit som passer alle kilder og alle temaer. Men det finnes et rimelig utgangspunkt, og det vil jeg prøve å begrunne konkret ved hjelp av øvelsene vi bruker i kurset.

Det planlagte intervjuet gir trygghet. Du vet hva du skal ha svar på, du risikerer ikke å glemme noe viktig, og du kommer ut av rommet med stoff til alle deler av saken. For nybegynnere er dette en reell hjelp, fordi nervøsitet lett får spørsmål til å forsvinne fra hodet.

Strukturen passer også når tiden er knapp. Har du tjue minutter med en travel kilde, er en tydelig rekkefølge nesten nødvendig. Den hjelper deg å prioritere, og den gjør det enklere å sammenligne svar når flere personer får de samme spørsmålene.

Til slutt er planen et godt arbeidsredskap etterpå. Når notatene følger spørsmålene, går det raskere å finne sitater og bygge tekstens skjelett.

• Gir trygghet for nybegynnere
• Fungerer når tiden er knapp
• Gjør svar fra flere kilder sammenlignbare

Svakheten viser seg når kilden sier noe uventet. Den som sitter fast i listen, hører ikke setningen som egentlig var saken. Jeg har sett deltakere i øvelser nikke mens kilden nevnte en konflikt i forbifarten, og så gå videre til neste punkt på arket, fordi punktet het noe annet.

Listen kan også gjøre samtalen stiv. Kilden merker at hun besvarer et skjema, og svarene blir korte og forsiktige. Det du får, er riktige opplysninger uten det som gjør et portrett levende: ordvalg, nøling, små detaljer fra hverdagen.

Et tredje problem er at spørsmålene ofte bærer forutsetninger. Formulerer du dem på forhånd, legger du lett svaret i munnen på den du snakker med, uten å merke det.

I det lyttende intervjuet er oppfølgingsspørsmålet hovedverktøyet. Du stiller et åpent spørsmål, venter, og lar svaret avgjøre hva som kommer neste gang. Spørsmål som «Kan du fortelle mer om den dagen?» eller «Hva tenkte du da?» åpner for scener, og scener er det portrettet ditt skal bygges av.

Pausen er en del av teknikken. Mange fyller stillheten selv etter to sekunder. Hvis du i stedet venter, fyller kilden den ofte med det hun egentlig hadde nølt med å si. Dette er noe vi øver på i kurset, gjerne med timer på bordet.

Risikoen er å miste tråden. Uten plan kan samtalen bli hyggelig men tom, og du går hjem uten svar på det saken krever. Den lyttende intervjueren trenger derfor disiplin, ikke bare nysgjerrighet.

• Åpne spørsmål gir scener og detaljer
• Pauser får kilden til å utdype
• Uten plan kan samtalen bli tom

Min anbefaling er å kombinere dem, med lyttingen som hovedregel. Skriv ned tre eller fire temaer du må dekke, ikke ferdige spørsmål. Velg ett åpningsspørsmål som er enkelt å svare på, og skriv det ordrett. Resten formulerer du i øyeblikket, ut fra det kilden gir deg.

Underveis kan du kaste et blikk på temalisten og sjekke at du ikke har glemt noe. Oppdager du et hull mot slutten, tar du det med et direkte spørsmål. Da har du fått det beste fra begge tilnærmingene: trygghet i bunnen og rom for det uventede.

For nybegynnere vil jeg legge til at de første samtalene gjerne kan ha litt mer plan enn det jeg skisserer her. Det er helt greit. Målet er å bevege seg gradvis mot mer lytting etter hvert som du blir tryggere.

• Tre eller fire temaer i stedet for en lang liste
• Ett ordrett åpningsspørsmål
• Direkte spørsmål mot slutten for å tette hull

Ta en kollega, en nabo eller et familiemedlem og gjør samme intervju to ganger, med ulike temaer hver gang. Første runde følger du en liste slavisk. Andre runde bruker du bare stikkord og lar svarene styre. Ta opp begge, med samtykke, og lytt til dem etterpå.

Legg merke til hvor mange ganger du avbrøt, hvor lange pausene var, og hvilke setninger du ville sitert. De fleste oppdager at andre runde gir flere sitater, men også flere sidespor. Det er akkurat denne spenningen du skal lære å styre.

Skriv deretter tre linjer om hva du ville gjort annerledes. Gjenta øvelsen med en ny person noen uker senere. Fremgangen blir tydelig når du kan sammenligne egne opptak over tid.